Et brennende engasjement

Alf Gullik Hansen (71 år) hadde ingen likeperson da han selv ble diagnostisert med småcellet lungekreft i 2006.

– Jeg hadde aldri hørt om at dette fantes, men da jeg var på Radiumhospitalet vaset jeg rundt i gangene og pratet, eller møtte folk på TV-rommet. Ofte ble det sjukdomsprat, og du kan på sett og vis si at det ble min form for likepersoner, forteller han.

– Hvorfor er det viktig å kunne snakke med en likeperson?

– Da får man svar på det man lurer på. Å snakke med en som har vært i samme båt har stor betydning. Vissheten om at du snakker med en som har erfart mye av det samme som deg, og som i tillegg har blitt frisk, har mye å si. En likeperson blir et levende bevis, det gir håp. Det kan ofte være best å snakke med en du ikke kjenner. Da blir det ikke så nært, og man kan spørre og snakke om ting man kanskje ikke gjør med sine nærmeste. Mange mister håpet og klarer ikke å tenke positivt når de får en alvorlig diagnose. Selv fikk jeg veldig dårlig prognose, og beskjed om at dette var slutten og ingen operasjoner som kunne hjelpe. Heldigvis fikk jeg være med på en studie, forteller Alf Gullik Hansen som slik overlevde mot alle odds og siden var med og stifte Lungekreftforeningen.

– Hvilke egenskaper kommer godt med i rollen som likeperson?

– At man er flink til å lytte er første bud. Ofte vil de man snakker med høre din historie. Da får de det, men jeg forteller alltid om opplevelsene mine på en varsom måte. Man må bruke hodet, ha sosiale antenner og veie sine ord med omhu når man prater, påpeker Alf.  

I dag er han leder av Fredrikstad turmarsjklubb, en gruppe på rundt 70 eldre mennesker, der sykdom og kreft er noe mange har erfaring med.

– Det gjør at tunge temaer nærmest har blitt dagligdags for meg. Samtidig synes jeg det er enormt givende å kunne gi noe til et menneske ved bare å prate.

– Har du en bestemt samtale du husker ekstra godt fra tiden som likeperson?

– Noen samtaler setter seg, men jeg er heldigvis sånn at jeg ikke går og grubler på ting etterpå. Sa jeg noe feil? Hvordan går det med vedkommende nå? Sånne ting legger jeg bort, og unngår bevisst å oppsøke folk, men presiserer alltid at de selv kan ringe meg når som helst på døgnet.

Selv var Alf heldig å ha hele familien svært tett på, da han selv ble syk. De tre voksne barna hans bodde alle i samme blokk som han selv, med sine ektefeller og barn.

– Barnebarna kom og spurte om vi skulle gå tur, og jeg hadde de alle rundt meg hele tida. I en sånn situasjon var jeg nok en av de kjempeheldige, påpeker han.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Da må man ut «i kulissene». Jeg har vært mye ute på stand på sykehus, og fått mye omtale i lokalavisa. Da jeg fikk diagnosen var jeg veldig åpen om det. Mange var interessert i min sykdomshistorie fordi jeg hadde fått en slags «dødsdom», men klarte å overleve takket være denne studien jeg fikk være med på. Jeg hadde en kropp som tålte det, var «kun» 54 år og godt trent, det tror jeg kom godt med. Når jeg fikk medieomtale passet jeg alltid på å prate om likepersontjenesten. Jeg har også informert om det på seminarer og på skoler i regi av Krafttak mot kreft, forteller Alf.

For engasjementet sitt fikk han i 2015 Kreftforeningens hederspris.