user_mobilelogo

Nyheter

 

Nyhetsarkiv

Bli medlem

Selv om vi allerede i dag synes vi er godt i gang med vårt viktige arbeid, så trenger vi mange flere medlemmer for å bli en livskraftig forening.

Bli medlem nå!

Minnegaver

Lungekreftforeningen får ofte minnegaver ved at avdøde eller etterlatte ønsker at det skal gis penger til arbeidet vår forening driver. Gavene Lungekreftforeningen mottar, vil gå til å støtte forskning på lungekreft.

Minnegavekonto: 1202.31.61298. Merk innbetalingen med avdødes navn.

IBAN: NO3212023161298
SWIFT: DNBANOKKXXX

Vipps:

Salgssted Lungekreft, vippsnummer 523205 

Mariann Bekkos

Ikkerøykende småbarnsmor Mariann Bekkos er kan hende ikke det man forbinder med en typisk lungekreftpasient. Her forteller hun sin historie fra tida da hun fikk diagnosen.

Tekst: Mariann Bekkos. Foto: Kjell Arnestad

Jeg er svært glad i fjellet og skogen. Friluft og jakt har alltid vært viktig del av meg. Synes det er en befriende følelse å bare nyte og oppleve denne flotte naturen vi har tilgang på her i Norge. Det å kunne høste alt det gode skogen og fjellet byr på, mens øynene får nyte godt av alt rundt en er for meg rekreasjon og livskvalitet. Å være aktiv og trene er også noe jeg trenger for å være glad og fornøyd. Har alltid hatt et behov for å bruke kroppen og gjerne teste mine grenser og se hva jeg er god for.

Kampklar

Jeg fikk testet meg selv da jeg konkurrerte i fullkontakt kickboxing. Det har gitt meg mye mot og et mentalt fokus på hvordan jeg takler det som måtte komme inn i livet mitt. Man holder ikke lenge i ringen om man mister konsentrasjonen og tviler på sin egen evne. Og det er viktig at man ikke gir seg, selv om det kan virke vanskelig og umulig. En dose høy hastighet og moro resulterte i noen pokaler fra bilcross. Noen bulker i bilen og runder på taket var bare en bekreftelse på hvor gøy livet er om man tør å leke, tør å prøve.

Da jeg ble mamma, ble mine behov for fart og spenning satt litt til side for å gi mine barn det beste jeg kunne gi; tid og masse kjærlighet. Å bli mamma var fantastisk. Var så heldig å få to bonusbarn (gutter) da jeg og Kjetil ble truffet av Amors piler – og sammen økte vi familien med to (jenter) til. Å være småbarnsforeldre kan også være en test for kroppen med lite søvn og lite hvile, så når kroppen forsøkte å gi meg noen vink om at den var sliten, tok jeg nok ikke signalene på alvor. Jeg tenkte at det helt sikkert var et snev av ammetåke. Jeg hadde nettopp startet å jobbe etter permisjon og fikk lite søvn da minstejenta fortsatt ammet på natta. Typisk småbarnsmor å være litt slapp, svimmel og trett. Og når man er litt redusert, blir man jo også raskere smittet av forkjølelse.

Forkjølelsen ville aldri gå over og ble bare verre. Jeg fikk medisiner for lungebetennelse, men smertene i brystet fortsatte. Det igjen førte til svimmelhet og matlysten avtok helt. Alt gjorde vondt i brystet, når jeg satt, stod, gikk eller la meg ned for å hvile. Følelsen av å ha en appelsin flytende rundt i brystet ble overbærende vond og ubehagelig, pusten ble kortere, og jeg måtte anstrenge meg for å fylle lungene med nok luft.

«Se det an»

Jeg forsøkte å få hjelp hos fastlegen, men ventetiden på en time var uker. Jeg fikk beskjed om at hvis det var akutt, måtte jeg ringe legevakten. De ville heller ikke hjelpe: «Se det an» og ring igjen om noen dager om du ikke blir bedre, for du har nok spist for mye fet mat i julen, var konklusjonen på mine symptomer! Så da nyttår var feiret, og «julematen» fortsatt var ubehagelig vond å håndtere, kjørte Kjetil meg på sykehuset. Han klarte ikke lenger å overse det faktum at hans kone som tidligere var så aktiv, måtte ha «sittepauser» da hun forflyttet seg fra et rom til et annet …

På sykehuset ble det tatt masse tester og etter hvert en CT-skanning. Da fant de noen «skyggepartier» rundt hjerte og i brystet. Det viste seg å være en hjertepose full av væske som tok all plass for hjertets bevegelse. Hadde jeg ventet noen dager til for å se om «julematen» ga seg, hadde jeg ikke sittet her og skrevet dette.

Diagnosen

Hjerteposen ble tømt for væsken, og det var en befrielse å bli kvitt smerten. Men smerten ble byttet ut med bekymring da legen fortalte grunnen til all denne væsken: LUNGEKREFT.

De neste ukene ble intense. Flere prøver og mye info om hvor lite de kunne fortelle meg om hvordan dette ville bli. Prøvene viste at dette var en type som var av den hissige sorten, og jeg ble fortalt at jeg hadde kort levetid igjen. Legen kunne ikke si med sikkerhet hvor lenge, men her var det snakk om uker eller måneder. Min første tanke var at Julie fyller ett år om to måneder! Vil jeg kunne se henne lære seg å gå?

Testprosjekt ga håp

Takket være en reddende engel som jobber på laboratoriet med å teste alle de forskjellige prøvene som kommer inn på sykehuset, fikk jeg muligheten til å være med å teste ut nye forskningsmedisiner, som hadde god virkning på akkurat den type kreft som jeg har. Alt denne damen så av info om meg, var min alder og type kreft, samt at jeg var ikkerøykende lungekreftpasient. Og ut ifra dette tok hun noen ekstra tester for så å finne ut at jeg kunne benytte meg av denne livsforlengende medisinen hun nettopp hadde hørt om på et forskningsforum. Før jeg kunne komme i gang med forskningsmedisinen måtte jeg gjennom strålebehandling og cellegift for å minske svulsten mest mulig.

Alt dette skjedde både raskt og sakte på samme tid. Raskt fordi jeg ikke hadde noe kontroll på noe, men sakte fordi det var et hav av bekymringer og tanker om veien videre – ikke minst; har jeg noen vei videre?

Mitt motto har fulgt meg gjennom mange år: Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Med dette i sekken og pågangsmotet som fortalte meg at dette er ikke kan være over ennå, har jeg nå vært gjennom en del opp- og nedturer pga. sykdommen; både tilbakefall og nye svulster fra hovedsvulsten som har dukket opp i hode og hals. Jeg har fått god behandling mot dette. Gammastråling og operasjon.

Jeg har fortsatt ikke gitt opp håpet om at man kan leve med kreft, og at jeg skal få dø som ei gammel dame med kreft og ikke av kreft. Jeg hater uttrykket «uhelbredelig kreft» og tenker at med dagens gode forskning bør vi bytte det ut med «kronisk kreft», for der ligger det mer håp. Dette håpet som gjør at vi kan stå sterkere imot sykdommen og hjelpe både kroppen og tankene til å jobbe med oss og ikke imot oss.

Kontakt oss

Telefon: 934 70 121

Adresse: Rosenkrantz' gate 7 • 0159 OSLO

E-post: post@lungekreftforeningen.no

Kreftlinjen

Telefon: 800 57 338 eller 800 KREFT

E-post: kreftlinjen@kreftforeningen.no

Åpent hverdager